web space | free website | Web Hosting | Free Website Submission | shopping cart | php hosting

NORGE

PRESENTERER

CANADA

 

 

IMAMENS  DATTER

 

From Behind The Veil….

… to Beyond it !

 

Dette er historien om en familie, og ett medlem av denne familien i særdeleshet. Det er en på mange måter fascinerende historie, ikke mist fordi den er så tung av symbolikk, fordi den illustrerer så mange aspekter ved konflikten mellom islam og sivilisasjon, herunder også at å bekjempe islam har ingenting å gjøre med rasisme.

 

Innholdsliste

 

·         Ghauri og Prithivi – Fiender gjennom 800 år

·         Mellom halvmånen og lønnebladet

·         Kampen om ”hjerte og sinn”

·         Mekka kjenner ingen tårer

·         Avvisning og rasisme

·         I løvenes huler

·         Queen of the Catwalk

·         En annerledes Vendetta

·         Jøden som vant hennes hjerte

·         Victoria’s Secret – Jordisk inkarnasjon av en Houri

 

Ghauri og Prithivi – Fiender gjennom 800 år

 

Grenseområdet mellom India og Pakistan, 1947. Det som er blitt kalt separasjonskrigen mellom India og Pakistan raser, og familien Ghauri er på flukt for hinduene. Familiens hjemsted ligger på indisk side av det som til slutt ble grensen mellom India og Pakistan, men det kunne de ikke vite den gangen. Og om de hadde visst det ville det neppe gjort noen forskjell. Familien Ghauri er nemlig muslimer, og det er et navn som er hatet av hinduene, ladet som det er med den tusenårige konflikten mellom hinduer og muslimer i denne del av verden. Mahmud Shabuddin Ghauri var en av de mest blodtørstige muslimske erobrere og tyranner som noen gang har herjet i India. Det var han som i 1192 påførte Prithivi, den siste hindu-herskeren i Delhi,  det nederlag som innledet Indias epoke under muslimsk terrorvelde.  Det er lite kjent i vesten, men noen av de  verste massakrer og grusomheter i menneskehetens historie  overhodet er muslimene sin behandling av hinduer i århundrene som fulgte. Og det har fortsatt helt opp til våre egne dager. Tidlig på 70-tallet ble anslagsvis 2.5 – 3 millioner hinduer myrdet av muslimene i det som den gang var Øst-Pakistan, ref dokumentet om Bangladesh.

 

Men i 1947 er det altså en familie ved navn Ghauri som flykter for livet fra hinduene. Deres navn og deres tro tilsier at faller de i hinduenes hender kan  deres skjebne være  uviss. Familien Ghauri når imidlertid frem til trygghet og beskyttelse i det muslimske Pakistan. Til familien hører en ung gutt ved navn Moin Ghauri.

 

 

Mellom halvmånen og lønnebladet

 

Vi gjør et langt hopp i tid og rom, fra Punjabs ville fjell, til St Lawrence elvens utløp og byen Montreal i Canada. Året er 1971 og vi møter igjen Moin Ghauri, som voksen mann og  imam for den muslimske menigheten der. Han er gift med Linda, en tysk kvinne. Den 23 mars, på Pakistan sin nasjonaldag (1) , 1971, blir Moin og Linda Ghauri de stolte foreldre til en nyfødt jente.  Hun får et av de vanligste muslimske jentenavn, Yasmeen, men hennes levnetsløp skulle bli alt annet enn vanlig for muslimske jenter, enten de nå fødes i et land hvor islams demoniske krefter regjerer, eller som Yasmeen Ghauri, i et sivilisert land. Terroristprofeten fra Arabias ørken kaster nemlig lange skygger, både i tid og rom, noe Yasmeen bittert skal få erfare.

 

Å vokse opp i middelklasse Montreal er ikke så enkelt for en muslimsk jente på 70 og tidlig på 80-tallet. Hjemme får hun, som datter av en imam, en meget streng muslimsk oppdragelse. På skolen er hun som halvt pakistansk den eneste ikke-hvite i sin klasse, og den eneste muslim. Hun blir et takknemmelig mobbeoffer. Skjellsord som ”Paki” og ”chocolate cake face” gjør vondt, fryktelig vondt. Ikke er det noen særlig trøst å få hos andre muslimske barn og ungdommer heller. Det at hennes mor var tysk, og aldri konverterte til islam gjør Yasmeen til et utskudd også der. Ofte kommer hun gråtende hjem, bare for å finne at faren er ikke der, han er opptatt i moskeen. Ca 20 år senere beskriver Yasmeen det slik: ”Da dette hendte måtte jeg ta det inn og bearbeide det selv”. Enkle ord, men bak dem aner man mange tunge stunder. Etter hvert får også moren nok av at mannen er mer gift med moskeen enn med henne, og 12 år gammel opplever Yasmeen  nok en alvorlig belastning, i tillegg til mobbingen: foreldrene skilles.

 

Kampen om ”hjerte og sinn”

 

Sin muslimske tro beholder  imidlertid Yasmeen gjennom alt dette, og på ett område kan hun ta igjen ovenfor sine plageånder, nemlig på skolen. Usedvanlig intelligent er hun klassens flinkeste elev, og yndlingsfaget hennes er matematikk. Mindre mobbing blir det imidlertid ikke av den grunn, snarere tvert i mot. Ikke er hun noe særlig å se på heller, lang, tynn og ”hengslete”, og i følge seg selv, med ”tenna på tørk som Snurre Sprett”. Da hun når den alderen hvor interessen for det motsatte kjønn begynner å melde seg opplever hun ytterligere ydmykelser. Ikke at det spiller noen særlig rolle, som muslim er det ”forbudt område” for henne. Den trøst hun får hos sin far er gjerne at hvis hun bare er en god muslim vil hun få sin lønn i Paradis, og hennes plageånder vil få sin straff i helvete.

 

14 år gammel utfører hun en av de viktigste pliktene i en muslims liv, hun reiser på pilegrimsreise til Mekka, sammen med sin far. Turen gjør et sterkt inntrykk på henne. Hun har noe som plageåndene hennes ikke har, et håp om et evig liv i Paradis. Men har hun gjort seg fortjent til det ? Er hun en god nok muslim ? Tvilen melder seg, hun beslutter at fra nå av vil hun vie seg HELT til islam. Kronisk vitebegjærlig innebærer det også å trenge dypere inn i islams læregrunnlag, dypere enn hva hennes far hadde gjort på koranskolen om søndagene hvor hun hadde vært blant hans elever.  Da er det at en forunderlig prosess begynner. Jo dypere hun trenger inn i islam jo sterkere blir tvilen. Er dette det sannhetens budskap fra en allmektig skaper som hun har trodd på så langt hele sitt liv ? En intens kamp om ”sinn og hjerte” begynner hos den unge jenta som så langt har lidd så mye FOR islam. Snart skal hun få prøve det motsatte, å lide UNDER islam.

 

På en måte var Yasmeen heldig, sammenlignet med mange andre muslimske jenter som vokser opp i vestlige land. Selv om faren var en streng muslim som prøvde å oppdra henne til en muslimsk mønsterpike brukte han aldri vold mot henne i den forbindelse. Hun behøvde aldri ”å diskutere med et balltre” som en norsk muslimsk  jente uttrykte det til TV2. Det faren primært spilte på var skremsler om redslene som ventet i det muslimske helvete for alle som ikke fulgte islam. Denne skrekken for helvete må ha sittet dypt i henne fra hun var liten, det var delvis denne som drev henne enda lenger inn i islam etter pilgrimsreisen til Mekka. Men jo lenger inn mot kjernen av islam hun kom jo verre ble det. Det var en kamp på liv og død som utspant seg i tankene til den litt sky 14-årige jenta. Et dikt hun skrev mens denne kampen raste som verst kan gi et lite innblikk i den. Dikt er vanskelig å oversette, og vi gjengir det derfor på orignalspråket. Dette skrev Yasmeen som 14-åring:

 

The Other Side

 

Skimming the subtle side of insanity.

The mind an infrastructure of chaotic workings.

On the brink of relinquishing any hope for self preservation.

Contemplating survival and it’s possibilities,

in the bonds of a world gone mad

 

Swimming in the mass of complexities within the mind,

must lie the answer to many endless unanswered questions.

Thoughts waver between the sane, the insane

Back and forth they meander

I hear them calling to me: I know the answer.

Silence.

 

Bildet til venstre: Hådskrevet fax fra Yasmeen til et fransk moteblad med diktet “The Other Side”.

 

For dem som vil forsøke å diskutere islam med muslimer gir dette diktet et lite, men interessant innblikk i hva man må forvente å møte. De som har forsøkt har sikkert opplevd hvor frustrerende det kan være. Det er som å snakke til veggen, eller som om det er en mur det ikke er mulig å trenge gjennom med logisk og rasjonell argumentasjon, en mur som får fakta til å prelle av som vann på gåsa. De svar man får er gjerne så totalt malapropos at man kan bli stående og måpe, og lure på om den andre i det hele tatt hørte hva man sa. Man kan ofte ikke unngå å spørre seg selv om hva i all verden FOREGÅR egentlig tankeverden hos den man diskuterer med. Å svare på det er ingen enkel sak, men ”The Other Side” gir et visst innblikk.

 

For det første er det viktig å prøve og forstå hva det gjør med et menneskes sinn og tanke å bli oppdratt og indoktrinert i, og hjernevasket med en pervers barbarisk kult. Det er en mental og åndelig forgiftning som har en ødeleggende virkning på menneskets evne til logisk og rasjonell tenkning, og evne til å handle selvstendig under ansvar ut fra det.  Når en person som er offer for dette vokser opp i eller blir konfrontert med vår vestlige sivilisasjon, eller en annen sivilisasjon også, for den saks skyld, oppstår det noen sønderrivende indre konflikter som det er vanskelig å fatte dybden av for dem som ikke selv har opplevd det. Hva utfallet av disse indre konfliktene kan bli for den enkelte er ingen gitt å si på forhånd. Noen flykter inn i fanatisk fundamentalisme og ender som terrorister eller støttespillere for disse. Andre klarer ikke å konfrontere dette i det hele tatt, de feier det under teppet og prøver og gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Det er imidlertid også noen, noen ganske få, som er ressurssterke nok til å konfrontere det, til å la sitt sinn  og sine tanker bli en slagmark mellom islam og sivilisasjon. Noen av disse igjen klarer å kjempe seg gjennom dette, klarer å krysse broen til den andre siden, broen over kløften mellom islam og sivilisasjon. Forfatteren av ”Hvorfor jeg ikke er muslim”, Ibn Warraq, er et eksempel på det, Yasmeen Ghauri er et annet. Skrevet da kampen om hennes hjerte og sinn raste som verst gir ”The Other Side” i hvert fall en liten fornemmelse av denne striden.

 

De fleste som har prøvd å diskutere islam seriøst med muslimer vil nok nikke gjenkjennende til en beskrivelse som ”The mind an infrastructure of chaotic workings”, det er nettopp det man opplever motparten som. Dessuten spenner diktet fra temmelig utilslørte selvmordstanker til en slags visshet om at det MÅ finnes svar på de spørsmål som det tumles med.

 

Skal man prøve å diskutere med muslimer er det viktig å være klar over hva man må forvente å møte, ellers ender det bare i frustrasjon. Å forstå tankegangen til bunns er knapt mulig, men der er en god begynnelse å forstå at den er uforståelig.

 

Selv om der kan være frustrerende betyr det ikke at det er bortkastet å diskutere med muslimer.  Det faktum at de i det hele tatt er villige til å diskutere kan være de første symptomer på at de begynner å stille spørsmålstegn ved noe av det de er indoktrinert i. Skaden som en oppdragelse i Koranens barbariske budskap skaper er ikke nødvendigvis uopprettelig, men å reparere den er en tung og smertefull prosess for dem som prøver på det. Det bør man huske på i diskusjoner med muslimer.

 

Det kreves gjerne en helt annen innfallsvinkel enn ovenfor politisk korrekte ikke-muslimer. Ovenfor sistnevnte er det enkelt: ”Ingen nåde, ingen fanger”. De skal ALDRI forsøkes forstått, de skal ALDRI tilgis for sitt forræderi.  De skal BARE fordømmes, foraktes og forbannes, i tid og i evighet.

 

Muslimer derimot kan ofte med fordel tilnærmes på en annen måte.  Selvsagt kan man ikke forvente å bringe orden i ”sinnets infrastruktur av kaos” som Yameen beskriver det i løpet av en enkelt debatt . Det kan ta år og hundrevis av diskusjoner, og noen garanti for å lykkes har man ikke.  Det er imidlertid knapt noe aspekt ved å bekjempe islam som er mer tilfredstillende enn å få noen ut av halvmånens djevelske mørke. Ex-muslimer er uvurderlige i kampen mot islam. De som har vært på ”Den andre siden” bringer meg seg en innsikt i denne siden som de som ikke har vært der aldri kan få, og de skal de kanskje bare være glade for.

 

Om konklusjonen kom brått eller langsomt snakker Yasmeen  helst ikke om, men en dag er den der: Islam er ondskapsfullt tøv.

 

I lys av den prosessen Yasmeen gjennomgikk i tenårene er det ikke så vanskelig å forstå at Muhammed advarte mot å stille spørsmål ved hans lære og forbannet dem som spurte og grov for mye. Denne advarselen er senere blitt gjentatt av muslimske skriftlærde, helt opp til våre dager. Hva er det de er redde for ? Har de som forkynner en sannhet noe å frykte fra en oppriktig søkende sjel ? Selvsagt ikke. Men så forkynner da heller ikke islam noen sannhet, men et budskap av kompakt ondskap pakket inn i løgner. Det var det Yasmeen oppdaget.

 

 

Mekka kjenner ingen tårer

 

Samtidig med dette gjennomgår også hennes ytre en transformasjon. Hun forvandler seg fra en hengslete jentunge til en usedvanlig vakker ung kvinne. Hun er knapt klar over det selv, da frisøren hennes foreslår at hun bør oppsøke en modellagent tar hun det i første omgang som en sarkastisk spøk. Så beskjemmet var hun over sitt utseende at fra hun var 13 år gammel finnes det ikke lenger bilder av henne i familiealbumet, hun nektet å la seg fotografere. Men frisøren gir seg ikke, hun BØR prøve seg som modell, og 17 år gammel bestemmer Yasmeen seg for å gjøre et forsøk, hun oppsøker Giovanni Bernardi, en av modellagentene i Montreal, med forbindelser til New York, Milano og Paris. Han ser fort hennes potensiale og arrangerer en serie med testfotograferinger. Påkledningen på disse bildene ville nok neppe ha blitt godkjent av Talibans sedelighetspoliti, og hva mer er, den ble ikke godkjent av det muslimske miljøet i Montreal heller.

 

Da ryktet begynte å spre seg om at imamens datter var i ferd med å prøve seg som fotomodell begynte det å sirkulere løpesedler i menigheten  med tittelen ”Imam in hot water”. At deres åndelige leder ikke kunne eller ville banke sin egen datter til lydighet i valg av yrke var utålelig, men det kunne han altså ikke. Resultatet var at han etter ca 20 år med trofast tjeneste for menigheten, en tjeneste som bl a hadde kostet ham hans ekteskap, ble tvunget til å gå av, og erstattet av en nykommer som ikke kunne verken engelsk eller fransk.

 

Moskva- prosessene hvor hundrevis av lojale kommunister ble henrettet ga støtet til boken ”Moskva kjenner ingen tårer”. Nei, Moskva kjente ingen tårer, og som Moin Ghauri fikk erfare, det gjør ikke Mekka heller. Et aldri så lite avvik, innbilt eller reelt, og flere tiårs trofast og oppofrende tjeneste er øyeblikkelig glemt.

 

For øvrig kan det virke som om muslimenes holdning til moteindustrien er sammenlignbar med deres syn på narkotika. Det er forbudt, men det kan gjerne brukes til å skaffe penger til krigen mot de vantro:

 

Osama bin Laden's half-brother to market designer line under the family's 'good' name

National Post January 18, 2002

High-end fashion brands such as Gucci and Calvin Klein will soon be facing competition from a new line with a surprising name: Bin Ladin. Yeslam Binladin, a half-brother of terrorist ringleader Osama bin Laden, first applied for trademark protection for the name in Switzerland and the European Union early last year, before the Sept. 11 terrorist attacks. (Because different transliterations are used, the family name bin Laden is sometimes spelled Binladin and Bin Ladin.) According to Juerg Brand, Yeslam Binladin's Swiss lawyer, his client hopes to work with an Italian designer to produce a line of moderately priced clothing. While initial plans are to concentrate on Europe and the Middle East, there is a possibility the line could also be marketed in the United States.

 

Dette gir også rom for visse andre refleksjoner. Imamer i Norge som støtter dødsdommen over Salman Rushdie, praktiserer bigami og oppfordrer til omskjæring av kvinner opplever ikke noe opprør i sine menigheter som tvinger dem til å gå av, men det gjør altså en imam i Montreal som ikke hadde hjerte til å banke datteren til lydighet i valg av yrke, religion og ektemann. Det sier litt om hva som er og ikke er akseptabelt for muslimer flest, det sier litt om hva slags myte det er når man snakker om det såkalte ”moderate flertall”.

 

 

Avvisning og rasisme

 

Yasmeen ble på sin side møtt med en bølge av hat, trusler og fordømmelse. Ikke bare var hun en frafallen muslim, og som sådan skyldig til dødsstraff, hun hadde også valgt et yrke som er totalt uforenlig med islam. Med modellkarrieren hennes gikk det i første omgang ikke så bra. Kanadisk moteindustri var i hvert fall på det tidspunkt gjennomsyret av rasisme. For å gjøre karriere som modell i Canada eller USA må man helst være blond og blåøyd. Alternativt kan man være neger, det brukes gjerne noen av dem også, for å ”vise” at man ikke er rasist.

 

Yasmeen var verken blond, blåøyd eller neger, og fikk derfor nesten ikke oppdrag i det hele tatt. Det første oppdraget hun fikk var for julenummeret 1988 av et lokalt fransk-kanadisk moteblad. Det var en såkalt "Fashion Editorial” og i dag er det ikke vanskelig å se en dobbelt mening i dens tittel. Tittelen lød: ”Invitez Moi” (inviter meg). Broene til det muslimske samfunn som hun hadde vokst opp i var brent, og nå ba hun om å bli invitert inn i det ”hvite” Canada. Det ble en bitter skuffelse. Hun fikk fortsatt praktisk talt ikke oppdrag. I april 1989 fikk hun imidlertid ett, for magasinet ”Toronto Life Fashion”. Det var også en såkalt ”Fashion Editorial”, og dens tittel er også talende, den het ”Culture Shock”. Det sier litt om hvordan man så på å benytte en halvt pakistansk modell i en editorial. Dette gjorde vondt. Det gjør fortsatt vondt.

 

Yasmeen har gode grunner for å hate. Hun kunne ha hatet de som mobbet henne som liten. Hun kunne ha hatet sin far som prøvde å tvangsgifte henne, han forsøkte nemlig å få henne med til Pakistan ”for å besøke familien”, men Yasmeen avslo. Hvor Yasmeen kanskje hadde befunnet seg i dag hvis hun hadde fulgt den veien hennes far ville ha henne inn på kan følgende oppslag fra den britiske avisen The Independent gi en liten pekepinn om:

 

Married to the jihad: the lonely world of al-Qa'ida's wives

The Independent 27 March 2004

They may be rich, cultivated and beautiful; but when the West steps up its 'war on terror', their husbands and sons are in the firing line. Jan McGirk meets some remarkable women. In the narrow slits between headscarf and veil, the eyes of two women glitter with fury and grief. Maha el Samnah, a newly widowed 47-year-old, is swathed in white; her twice-divorced eldest daughter, Zaynab, 24, wears black. They are sitting, for now, in a quiet bedsit in Islamabad. It is not their home. For the past two and a half years - since September 2001 - they have been fugitives: not because of anything they have done themselves, but because of their menfolk, who are al-Qa'ida fighters.

 

Maha and Zaynab are Canadians, from Toronto, where Zaynab, her sister and her four brothers were born. They have not lived there for many years. Instead, like scores of other al-Qa'ida wives and daughters, they have drifted between Afghanistan, Saudi Arabia and Pakistan's North-West Frontier province, mixing with some of the movers and shakers of the global Islamic terror movement - or, more usually, with other wives and daughters. Their rarely glimpsed world is both exotic and bizarre, combining luxury with hardship, segregation with tragic involvement. Their stories give an unexpected insight into the world of the international terrorist classes.Maha's late husband, Ahmed Said Khadr, the recently deceased Egyptian-Canadian patriarch of the family, ran orphanages and schools in Taliban-ruled Afghanistan.

 

He was also named on a United Nations list of wanted terrorists and was once jailed on suspicion of involvement in the 1995 bombing of the Egyptian embassy in Islamabad. (He was released after a personal appeal from Canada's then prime minister, Jean Chretien.) His Arab associates in Afghanistan included Osama bin Laden and Ayman al-Zawahiri, his Egyptian strategist and No 2. Zawahiri is the "high-value target" who was recently alleged to have been cornered in the mountains of Waziristan, in the tribal belt of Pakistan that borders Afghanistan.

 

Hun kunne ha hatet sin far for dette. Hun kunne ha hatet muslimene som nå fordømmer henne og står henne etter livet. Hun kunne ha hatet sin mor fordi hun giftet seg med en muslim og dermed utsatte henne for dette. Men hun bærer ikke nag til noen av dem.

 

Men det ETT aspekt som hun har verre for å tilgi, og når samtalen kommer inn på det får stemmen en sår og kanskje også litt bitter undertone. Det er den avvisningen hun opplevde fra det ”hvite” Canada etter at hun hadde brent broene til islam.  Den ga seg utslag på mange vis. Flaggskipet i kanadisk motepresse er månedsmagasinet ”Flare”. Det omtaler gjerne kanadiske designere og modeller som gjør suksess internasjonalt, men selv flere år etter at hun hadde nådd til topps nevnte ”Flare” henne sjelden eller aldri. At akkurat det såret så dypt bør være en kraftig  påminnelse om at islam ikke er en hudfarge og å ta i mot dem som våger å gå over broen fra islam til sivilisasjon. Vi skal huske på at vi har ”Yasmeens” i Norge også, og hvordan behandler vi dem ? Vel ett eksempel på det er :

 

14-åring lever i dekning

 Aftenposten 28.09.00

Faren vil tvangsgifte henne med en fetter i Pakistan. Justisdepartementet nekter likevel den 14 år gamle pakistanske jenta å bli i Norge. Nå lever hun i dekning i Oslo. I syv måneder har hun vært på flukt fra politiet.

 

Her blir altså norsk politi reinspika sharia-purk, og den muslimske terroristorganisasjonen Pakistan  sin forlengede arm for å innhente en muslimsk tenåringsjente som ikke gjør noe annet enn å kreve hva som er hennes soleklare rett. Vi legger med andre ord stein til byrden for en av de ulykkeligste gruppene i konflikten mellom islam og sivilisasjon, jenter som fødes inn i muslimske familier i vestlige land. De opplever ofte en sønderrivende konflikt mellom det de lærer og blir oppdratt til hjemme, og det de ser i samfunnet rundt seg ellers. Noen har, som Yasmeen, mot, klarsyn og styrke til å bryte med islam, men hvor inderlig bittert må det ikke da være å bli møtt med et skuldertrekk eller til og med bli avvist når de har krysset broen fra islam til sivilisasjon og menneskeverd. Det minste vi skylder dem er å sørge for at de føler seg velkomne og blir akseptert på vår side av skillet mellom ondt og godt, mellom  mørke og lys, mellom barbari og sivilisasjon, mellom tvang og frihet. Hver eneste en av disse jentene er verdt like mye som et helt kompani indiske soldater i Kashmir eller russiske i Kaukasus, i kampen for å utrydde islam fra jordens overflate. De viser veien for sine medsøstre som står igjen på den andre siden.

 

Forutsetningen for å ønske dem velkommen må imidlertid være at bruddet med islam er definitivt og totalt. Noen liberalisert ”islam light” utgave holder ikke. Om en generasjon muslimer er liberale kan deres barn bli terrorister av verste skuffe, det har vi mange eksempler på. Her må man imidlertid også huske på at terskelen for offentlig å uttale de magiske ordene: ”Jeg er ikke muslim” kan være meget høy, særlig for kvinner som er blitt gjenstand for muslimsk indoktrinering fra de kom til verden. En del kvinner i Yasmeen sin situasjon klamrer seg til det de kan finne av ”liberale” Koranvers, og bruker gjerne uttrykk som at de ”regner seg” som muslimer, mens de i handling og ord ellers viser at så ikke er tilfelle. Da kan man snakke om at de er underveis, underveis ut av islams mørke og til sivilisasjonens lys. For Yasmeen var imidlertid dette ikke noe alternativ. Hennes valg av yrke brøt så radikalt med islam at alt annet enn et totalt brudd ville vært meningsløst.

 

 

I løvenes huler

 

For Yasmeens agent  ble det etter hvert klart at skulle hun komme noen vei måtte det skje utenfor Canada og18 år gammel, høsten 1989, satset hun alt på Europa, nærmere bestemt Italias motehovedstad, Milano. Moteindustrien i Italia har ikke de samme rasistiske fordommene som i Nord-Amerika. Men den har en bakside som er den kanskje styggeste av en industri som har stygge baksider overalt. Milano er den desidert mest beryktede av verdens motehovedsteder med hensyn på narkotika, sexpress og kynisk utnyttelse av de ca 10.000 jentene som årlig kommer dit for å prøve lykken som modell.

 

De fleste reiser desillusjonert hjem igjen etter kort tid, noen hangler gjennom på dårlig betalte jobber og en skremmende stor del ender opp som billige narkomane prostituerte. Som 18-åring i Milano kan man trygt si at Yasmeen var på tynn is, og vannet under var mørkt, iskaldt og drepende. Hvor farlig dette kan være er illustrert av et kristent motstykke til Yasmeen. En prestedatter fra bibelbelte i USA som også hadde fått en meget streng religiøs oppdragelse gjorde opprør, og reiste til Milano for å prøve seg som modell. Med henne gikk det galt. Fryktelig galt.

 

En bok om moteindustrien sammenligner det å starte en karriere i Milano med å være et kjøttstykke som kastes ut i et basseng fullt av sultne haier.  Men Yasmeen fikk fast grunn under føttene på rekordtid.  I løpet av få måneder hadde hun erobret de mest prestisjefyllte oppdrag i Milano, og innen sommeren 1990 hadde hun også lagt Paris for sine føtter. I august 1990 slo hun seg ned i New York, hvor hun har bodd siden.

 

Bildet til høyre : Yasmeens såkalte ”Big Break” som det gjerne kalles i modellbransjen. Disse to ekstremt prestisjefylte oppdragene, begge publisert i januar 1990 brakte Yasmeen øyeblikkelig til topps som modell.

Til venstre: Cover-girl på den internasjonale utgaven av Elle

Til høyre: Nyttårs-editorial for den franske topp-designeren Yves St Laurent

 

Yasmeens inntreden og lynraske vei til topps i modellyrket illustrerer også et annet aspekt ved muslimsk innvandring, et aspekt som sjelden eller aldri berøres i debatten, nemlig kriminalitet blant annengenerasjons kvinnelige muslimske innvandrere. Det bildet vi gjerne har av disse er enten som beslørede og underkuet, eller som de få som står på barrikadene, folk som Nadia, Kadra, ”Jeanette” og Shabana Rehman i Norge. Men de finnes også en tredje gruppe, de som gjør opprør, men som ikke takler friheten. Oppdratt i svært strenge normer, som de kaster fullstendig vrak på står de plutselig uten normer i det hele tatt, og da kan det svært lett gå svært galt. Temaet har så vidt vært berørt i noen artikler i dansk presse, og det er ikke vakker lesning for å si det mildt. Veien gjennom kriminalitet via den ytterste menneskelige fornedrelse til en altfor tidlig død kan være svært kort.

 

Nå er det selvsagt ikke noe kriminelt i et yrke som mannekeng og fotomodell som sådan, men på det plan som Yasmeen beveget seg som 18-åring, dvs på det absolutte topplan er miljøet så iskaldt og kynisk, konkurransen så beinhard og nådeløs at det er null margin for feiltrinn.  De byråer og agenter hun jobbet gjennom gjorde ikke saken noe bedre. Det er en offisiell hemmelighet at eieren av byrået i Milano (Fasion Models Inc), Giorgio St Ambrogio skapte seg en kjempeformue gjennom organisert økonomisk kriminalitet, og den eneste som kunne ha felt ham gjennom å vitne i en rettssak mistet livet under mystiske omstendigheter. Byråets daglige leder, Paolo Tomei, har en fortid både som skuespiller og regissør i den italienske pornoindustrien.

Byrået i Paris, Karin, var i sin tid stiftet av norske Karin Mossberg. Da Yasmeen kom dit tidlig i 1990 var det imidlertid overtatt av en franskmann ved navn Jean Luc Brunel. Han er den eneste modellagent som har oppnådd å få et program i aktualitetsmagasinet ”60 minutes” som satte søkelyset på hva slags ”forretning” han egentlig bedriver. I 2002 innledet FBI etterforskning mot ham for bedrageri og datakriminalitet. Det var derfor bransjens verste og mest beryktede byråer og agenter som brakte Yasmeen til topps, på rekordtid. Den selvsamme Brunel eier for øvrig 40% av aksjene i byrået Next i New York som Yasmeen knyttet seg til der da hun gjorde New York til sin hjemmebase i august 1990.

 

I et intervju noen år senere sa Yasmeen at faren hadde vært svært ”pushy” når det gjelder å få henne til å velge et muslimsk levevis i ett og alt, men la til at ”jo hardere man dytter meg i en retning, jo fortere løper jeg i den motsatte”. Hun løp så fort i motsatt retning at hun stanset ikke før hun så og si var inne i hulen til de farligste løvene i den jungelen som moteindustrien gjerne sammenlignes med. På en måte er det imidlertid også det tryggeste stedet i hele jungelen. Ingen andre ”rovdyr” våger seg inn dit. Selv om menn som Ambrogio, Tomei og Brunel er blant bransjens råeste og mest kyniske er de også mektige og fryktet. Under deres ”beskyttelse” behøvde ikke Yasmeen finne seg i noe som helst fra fotografer, redaktører, visningsledere og andre hun kom i kontakt med, de ville ikke våge å røre, trakassere eller presse henne til noe som helst av frykt for hennes tre høye ”beskyttere”.

 

Det var imidlertid et særdeles risikofylt spill. Ikke så rent få jenter forsvinner sporløst i en tidlig fase av en modellkarriere. Etter hvert er det kommet for en dag at de dopes ned og selges som sex-slaver til muslimske land, særlig Saudi-Arabia. Det er  bl a avslørt at det saudiarabiske konsulatet i Los Angles skal ha vært involvert i denne ”eksporten”.

 

Det er liten grunn til å tvile på at de som brakte Yasmeen til topps som modell med glatt ansikt ville ha solgt henne til slike ”kunder” i stedet, om de hadde sett seg tjent med det. Nå gjorde de ikke det, i stedet brukte de henne til å bedre sine byråers rykte.  Yasmeen ble fort svært populær blant oppdragsgivere fordi hun alltid møtte presis, alltid frisk og opplagt, ikke en time eller to for sent, ikke i bakrus av alkohol og narkotika, eller utslitt av mangel på søvn og proppet med piller for å holde det gående.

 

 

Queen of The Catwalk

 

Årene som fulgte ble hektiske. Konstant på farten, mellom New York, London, Paris, Milano og andre av verdens motehovedsteder ble hun en av verdens 10 best betalte mannekenger og fotomodeller, på linje med Cindy Crawford, Claudia Schiffer og Helena Christensen, med dagshonorar på 10-15.000 dollar. På ett punkt skilte hun seg imidlertid fra sine kolleger. Mens deres privatliv var gjenstand for konstant oppmerksomhet i tabloid og skandalepressen var denne pressen taus om Yasmeen.  Det var ikke noe å skrive om.

 

Hun kastet ikke bort fritiden på nattklubber eller ved å sprade rundt på kjendisenes feriesteder med filmstjerner, rockemusikere eller medlemmer av Europas kongehus. I stedet dyrket hun andre fritidsinteresser som musikk og litteratur . Og det hun leste var ikke det man typisk forventer at en modell vil velge som lektyre. Tyske klassikere sto høyt på listen, som hun sa i et intervju med et italiensk moteblad : ”På jakt etter mine røtter”. Selv om Yasmeen er halvt pakistansk er hun også halvt tysk. Men i likhet med andre barn med muslimsk far og ikke-muslimsk mor hadde hennes tyske røtter ikke hatt noen plass i oppdragelsen, islam kan ikke blandes med kultur og sivilisasjon. Dette prøvde hun å ta igjen ved å kaste seg over tysk litteratur.

 

Senere ble hennes yndlingsforfatter  Ayn Rand, objektivismens grunnlegger. Bare navnet pleier å få  det meste til venstre for FrP i det politiske Norge til å gå i fistel i avsky umiddelbart. Det er blitt hevdet at Ayn Rand er den enkeltperson som bidro mest til Sovjetunionens fall fordi mange av Ronald Reagan sine rådgivere var så sterkt påvirket av hennes to viktigste bøker, ”Atlas Shrugged”  og ”The Fountainhead” , den siste er også Yasmeen sin yndlingsbok. Å kalle objektivisme for en religion er kanskje noe misvisende, Ayn Rand var ateist.  Objektivisme som den ytterste antitese til islam kan imidlertid forsvares. Islam er fatalistisk, dvs man tror at alt som skal skje er forutbestemt og villet av Allah. Objektivisme setter derimot mennesket selv som herre over sitt eget liv i sentrum og forfekter i ytterste konsekvens at det er ingen grenser for hvor høyt mennesket selv kan nå gjennom egne anstrengelser.

 

Bildet til høyre: Ikke alle oppdrag var på catwalken, jobben som modell førte Yasmeen til mange steder verden rundt, her på havfiske i Stillehavet utenfor kysten av Panama.

 

 

En annerledes Vendetta

 

Ellers dyrket Yasmeen  hobbyer som antikvitetssamling, maling og golf. Kontakten med faren var kun sporadisk, men sin mor hadde hun god kontakt med. Selv om moren Linda også hadde sine bekymringer for de kretser som jobben  førte Yasmeen inn i delte hun ikke farens svarte fortvilelse over datterens yrkesvalg. Kun ved en anledning ble moren oppriktig opprørt over noe Yasmeen gjorde, og det var også den eneste gangen hun gjorde furore i den kulørte presse. Det var da hun høsten 92 spillte inn en TV-reklame for parfyme. Den ble øyeblikkelig forbudt i Italia fordi den ble ansett for å være pornografisk. Parfymens navn : Vendetta, det betyr hevn på italiensk, helst blodhevn, et ikke ukjent begrep for muslimer, man aner en symbolikk også her.

 

Video

Som så ofte ellers når noe blir forbudt, eller forsøkt stoppet, fører det bare til ekstra spredning av det. Da Yasmeens reklame for Vendetta ble forbudt vakte det oppsikt i mote- og modellkretser i Italia og ellers. En rekke TV-magasiner om moter tok opp saken og viste ikke bare klipp fra den forbudte reklamen, men også såkalt ”backstage” opptak, dvs opptak som viste hvordan reklamen var blitt laget.

 

Fra disse innslagene har vi klippet sammen en video på ca 3 ½ min som viser dette. Denne kan sees på:

 

Vendetta (9.4 MB)

 

 

Hun tok også en del oppdrag som på forskjellige andre måter hadde en viss brodd mot islam, men gjerne på en såpass sofistikert måte at det går hus forbi hvis man ikke har et visst kjennskap til islam. Noe personlig korstog mot islam har hun ikke engasjert seg i utad, hun er bare ufrivillig blitt et symbol og et eksempel til etterfølgelse for andre muslimske kvinner i vestlige land, derfor hater de henne så intenst. Intet ville ha gledet dem mer enn om hun hadde rotet bort livet sitt i en serie havarerte forhold som er så vanlig i den bransjen, og endt som et alkoholisert vrak, eller billig prostituert narkoman. Da ville hun vært et eksempel til skrekk og advarsel for andre muslimske jenter i Canada, og andre steder.

 

Nå er det ingen som kjenner motebransjen en smule som tror at hun kunne gjøre den karrieren hun gjorde uten å ”kutte et hjørne eller to” i startfasen, særlig ikke etter som de byråer hun jobbet med både i Milano og Paris  er eid og drevet av bransjens mest beryktede figurer. Men hun beholdt styringen og bortsett fra parfymereklamen laget hun aldri en eneste skandaleoverskrift.

 

 

Jøden som vant hennes hjerte

 

Etter innspillingen av den famøse reklamefilmen kan man spore en viss omlegging av stilen i den type oppdrag hun påtok seg, visse typer oppdrag ville hun ikke lenger ta. I ettertid skjønner man lett grunnen til det. I  1992 hadde hun  også møtt den jødiske eiendomsmegleren Ralph Bernstein fra New York. Onde tunger vil gjerne ha det til at hun valgte en jøde for å strø ekstra salt i såret til muslimene, men de som forfekter det syn kjenner Yasmeen dårlig. Mens andre såkalte supermodeller sine forhold ble holdt under konstant oppsikt og dekning av skandalepressen hadde dette enten unngått deres oppmerksomhet, eller det var ikke noe spennende å skrive om et normalt forhold.

 

I november 1998 kunne man lese følgende omtale av Ralph Bernstein og hans bror Joseph i New York Daily Times.

 

Brotherly Roadblock ?- Bernsteins key to new market

NEW YORK DAILY NEWS 16 November 1998

If the newly merged Nasdaq and American stock exchanges want a new Times Square headquarters, they're going to have to deal with a pair of brothers who have one of the most controversial and colorful backgrounds in New York real estate. Joe and Ralph Bernstein, whose exploits have ranged from secretly fronting for Imelda Marcos to battling the U.S. Congress, own a small — but critical — piece of the site at 42nd St. and Sixth Ave. where the new exchange wants to build a $500 million complex.

 

Exchange officials want the project to be built by Douglas Durst, the developer who owns most of the site and is constructing nearby. Site on Sixth Ave. and 42nd St. eyed for new Nasdaq-Amex home. But if past history is any guide, real estate industry officials say, the Bernsteins will likely fight vociferously for either a stake in the development or a huge chunk of money for their parcel.

"Based on my experience with them, they're not likely to go quickly and quietly," said Jonathan Mechanic, a real estate attorney who battled the Bernsteins over the Herald Center retail development. Critics base their predictions on the Bernsteins' reputation for brass-knuckle legal tactics in an industry already well known for street fighting. Besides the Congress, which at one point cited them for contempt, their long list of opponents have included the Philippine government and arms dealer Adnan Khashoggi.

 

They created a stir in 1985 by financially backing then-Mayor Ed Koch's unsuccessful attempt to turn his book, "Mayor," into a Broadway musical — a move that forced Koch to ask to be excused from a decision on one of their projects. During one of the many Bernstein court hearings, U.S. District Judge Whitman Knapp joked that their legal arguments "should be submitted to the Smithsonian Institution for public exhibit."

 

Joe Bernstein, 49, said last week that he and his brother have no intention of causing trouble for the Nasdaq-Amex development. "This is a great deal," he said. "Whatever we need to do to make this happen, we're there." Bernstein said that he and his brother would prefer to co-develop the project with Durst. He noted that he already has plans for a tower on the site. The building was designed by I.M. Pei.

 

But Bernstein also conceded that "the right developer for this project is Doug [Durst]" and that "if the numbers are right, we're sellers." The big question, though, is at what price. Bernstein said that he has not yet determined a price for his parcel, but he noted that buyers have been paying up for Times Square property in recent deals. City and state officials, who already have promised $200 million in incentives to woo the new exchange, have indicated that they will condemn the site if owners won't sell.

 

But Bernstein said he would likely fight this effort, which could tie the project up in court for years. "As a matter of routine, everybody fights condemnation," he said.

 

Fighting was routine for the Bernsteins during much of the 1980s. They fought Congress to avoid testifying on their ties to Ferdinand and Imelda Marcos. After the Marcoses were deposed in 1985, they battled Khashoggi, the Philippine government and several big-name New York developers over the four Manhattan properties the couple had owned. Their next highly publicized fight was against Kumagai Gumi, a large Japanese construction firm that was their partner on the Americas Tower office building project at Sixth Ave. and 46th St. Kumagai eventually paid the Bernsteins about $50 million to get them out of the project.

 

In many of their battles, the Bernsteins were criticized by judges and opposing lawyers for their tactics. But the Bernsteins vehemently deny that they are litigious. Joe Bernstein noted that in almost all their cases, their opponents, not them, are the ones who launch the lawsuits.

 

"When you get shot at, you have to fight," he said. "And when we fight, we get tough." Supporters of the Bernsteins also note that in recent years they have spent little time in court. The brothers lately have been focusing on real estate projects in Israel.

 

 

Victoria’s Secret – Jordisk inkarnasjon av en Houri

 

Et par år senere fikk hun også sjansen til å si takk for sist til kanadisk og amerikansk moteindustri som hadde behandlet henne så simpelt og rasistisk i begynnelsen av karrieren. Flere ganger i året distribuerer postordregiganten Victoria’s Secret sine kataloger til millioner av hustander i Nord-Amerika, og i 1994 fikk Yasmeen kontrakt med dem som modell både for klær, undertøy og badedrakter. På denne måten kom hun inn i millioner av hjem over hele Nord-Amerika, også i muslimske hjem. Inntil da hadde hun stort sett vært ukjent i USA og Canada. Mange spurte seg hvem denne nye mystiske skjønnheten var, og da hennes muslimske bakgrunn ble kjent bølget hatet og fordømmelsen på nytt mot henne. Men mange muslimske kvinner leste om henne i smug med en slags skrekkblandet fryd. På den ene siden representerte hun alt de var opplært til å holde seg borte fra, fordømme og forakte, på den annen side kunne de ikke la være å beundre henne, og å misunne henne friheten også. For tusener av muslimske jenter i USA og Canada ble hun et forbilde, for dem til etterfølgelse, men for deres foreldre til skrekk og advarsel.

 

Muslimske menn i Canada hatet henne intenst, men innrømmet motstrebende at hun var det nærmeste de hadde sett av en jordisk inkarnasjon av en houri – de himmelske skjønnhetene som venter dem som dreper og dør for Allah i Paradis. Hatet kulminerte høsten 95 med en offentlig fordømmelse under fredagsbønnen i en moske i Edmonton , i praksis en fatwa sammenlignbar med det Salman Rushdie i sin tid fikk. Det er for øvrig ikke eneste gang muslimene i Edmonton har ”utmerket” seg:

 

Lebanon holds Alberta men as terrorists

The National Post 9 February 2002

BEIRUT - Lebanese authorities have been holding two Alberta men they say belong to a fanatical Islamic terrorist faction loyal to Osama bin Laden that tried to overthrow the government, the National Post has learned. Kassem Daher and Ahmed Aboughousch, both Canadian citizens, were to appear in court yesterday in Beirut, but the case was delayed. They were arrested in Lebanon's central Bekaa Valley two years ago. Mr. Daher is a former movie theatre operator from Leduc, Alta., and Mr. Aboughousch is an Edmonton computer engineer. They met through the Edmonton mosque and moved to Lebanon in the late 1990s.

Selv om kontrakten med Victoria’s Secret representerte en slags ”takk for sist” til kanadisk moteindustri viste hun samtidig at hun ikke bar på noen bitterhet til Canada for rasismen som langt på vei hadde ødelagt barndommen hennes, og som tvang henne til Europa for å bli akseptert som modell. Høsten 94 satte amerikanske dyrevernorganisasjoner i gang en kampanje for å knekke pelsdyrindustrien. Som et ledd i denne kampanjen ville de ha  støtte fra de 10 best betalte fotomodeller og mannekenger på verdensbasis.

 

To av jentene på lista var kanadiske, Linda Evangelista og Yasmeen Ghauri. Pelsdyrindustrien representerer 80.000 arbeidsplasser i Canada og store eksportinntekter. Blonde og blåøyde Linda, prototypen på en ”all Canadian girl” sluttet seg til kampanjen. Yasmeen sin hud er mørkere enn Lindas, og hennes etniske røtter er i Punjabs fjerne fjell, men da dette oppstyret begynte viste hun at hjertet hennes forlengst hadde slått rot i Canadas frosne jord, i takknemmelighet til landet som hadde gitt henne friheten fra islam. Ikke bare nektet hun å delta i anti-pels kampanjen, hun hudflettet den offentlig som ”politisk korrekt” og dobbeltmoralsk, og ble i stedet frontfigur i storstilt reklamekampanje for pels. Dette er heller ikke ufarlig. En annen anti-islamist, nederlandske Pim Fortuyn, ble som kjent myrdet, og det er ting som tyder på at det var hans støtte til pelsdyrindustrien, vel så mye som hans engasjement mot islam, som var den direkte foranledningen til mordet.

 

Støtten til pelsdyrindustrien var imidlertid ikke det eneste politisk kontroversielle oppdrag Yasmeen tok. Modeller på hennes nivå jobber normalt i verdens motehovedsteder, som New York. London, Paris og Milano. Grunnen til det er ganske enkelt at de er så rådyre at bare de mest prestisjetunge motehus og designere har råd til å benytte dem. Beograd i Serbia er definitivt ikke et sted man venter å finne en modell på Yasmeen sitt nivå på en motevisning, men i 1996 tok hun oppdrag der. Serbia var på det tidspunkt fullstendig utstøtt fra det gode politisk korrekte selskap, land som forsvarer seg mot muslimsk terror og aggresjon blir gjerne det. Det er aldri blitt sagt offentlig, men det er nærliggende å se Yasmeen sitt engasjement i Serbia om ikke som en støtte til alle aspekter ved landets politikk, så i hvert fall som en demonstrasjon mot hvordan Serbia var blitt støtt ut i det ytterste mørke. Yasmeen er ikke idiot, hun leser i gjennomsnitt ca 10 bøker pr mnd, mye av det historie, samtidshistorie og politikk. Hun er så langt fra en politisk korrekt ”dum og deilig” blondine som vel mulig, på alle måter.

 

Det stopper egentlig ikke der heller. Hennes engasjement for Victoria’s Secret var  også politisk kontroversielt. Victoria’s Secret eies av et holding selskap som heter Intimate Brands, og hvor det er sterke jødiske eierinteresser. Så sterke er disse at Victoria’s Secret er på en offisiell boikottliste i arabiske land. I tillegg til Victoria’s Secret jobbet Yasmeen også for andre på denne boikottlisten, bl a DKNY (Donna Karan New York) og Hanes.

 

 

Ringen sluttes – Frihetens krone

 

 

Video

Et utdrag fra Yasmeens intervju sendt i mai 1997 er å finne i to kvaliteter på følgende linker:

 

From Behind The Veil To Beyond It (3.3 MB)

From Behind The Veil To Beyond it (420 KB)

Fra midten av 1996 begynte hun å trappe ned jobbingen som modell, og ga i et par intervjuer signaler om at hun hadde planer om trekke seg tilbake til et mer normalt liv.  I mai 97 ga hun et lengre intervju som ble sendt på riksdekkende amerikansk TV hvor hun snakket ganske åpent både om mobbingen som liten, om rasismen i amerikansk moteindustri og forholdet til faren. Omtalen av faren er fortsatt delvis sarkastisk og ikke særlig vennlig, men kanskje noe mindre uforsonlig enn før. Bl a sier hun: ”Basically I am the girl he always wanted me to be”, og legger så til med et megetsigende lurt glimt i øyet: ”EXCEPT that I am modelling.

 

I oktobernummeret av New Zealand Fashion Quarterly ( bildet til venstre) samme år kom hun med det som skulle vise seg å bli avskjedsintervjuet. Her er tonen i omtalen av faren blitt mer forsonlig. Da hun blir spurt om hvilke mennesker som betyr mest for henne inkluderer hun faren, og sier om dem at ”they love me UNCONDITIONALLY ”. I  dette ligger det en dyp erkjennelse, av flere ting. Hun velger sine ord med omhu. Hun erkjenner to ting, minst. Hun erkjenner at faren, til tross for at han prøvde å gifte henne bort i Pakistan, og sikkert også vurderte å drepe henne da presset fra menigheten i Montreal sto på som verst, likevel elsket henne, han ikke bare elsket henne, han elsket henne betingelsesløst. Han elsket henne også når hun voldte ham sorg, smerte og bekymringer med sitt valg av yrke. Han elsket henne ikke bare når hun led FOR islam, men også når hun led UNDER islam. Hans kjærlighet var sterkere enn arven av hat og ondskap fra en 1400 år gammel arabisk ørkenkult.

 

Da hun i november 1997 entret runwayen under et Jean Paul Gaultier show i Paris var det for aller siste gang.  Kort tid etterpå giftet hun seg med Ralph Bernstein, og på sensommeren 1998 fikk paret en datter. Hun fikk navnet Maya,  oppkalt etter en hinduistisk gudinne som symboliserer kvinnelig kraft og styrke. Ringen er sluttet, og vel så det. Et halvt århundre etter at Moin Ghauri som liten gutt flyktet for livet foran Maya-tilbedere bærer hans datterdatter navnet Maya.. Hun er den første kvinne i den familien som er født i frihet på ca 800 år, siden en annen Ghauris muslimske morderhorder feide inn over India. I tillegg til hos hinduisme finnes Maya også i gresk-romersk mytologi hvor hun er ”The Goddess of Spring and Rebirth” (Våren og gjenfødelsens gudinne). Maya er gjenfødelse, hun representerer gjenfødelse til den friheten som gikk tapt da Ghauri erobret store deler av India for islam på slutten av det 12 århundre. Selve navnet Ghauri stammer for øvrig opprinnelig fra det østlige Afghanistan.

Bildet til høyre: Ett av Yasmeens aller siste modelloppdrag var å pryde forsiden av katalogen til det prestisjetunge magasinet Sachs Fifth Avenue i New York, trolig fotografert i begynnelsen av 1998.

 

I mellomtiden har Pakistan, landet Yasmeen sin far og Mayas bestefar fant trygghet i, prøveskutt sin nye mellomdistanserakett som er tiltenkt å bære atomladninger. Rakettens navn : Ghauri, oppkalt etter den samme muslimske erobrer og tyrann som Yasmeen sitt familienavn. Den ble prøveskutt for første gang 6 april 1998. Prøveskytingen var antakelig planlagt til 23 mars, Pakistans nasjonaldag – og Yasmeen sin fødselsdag, men neppe til ære for henne.

 

Om raketten som bærer hennes navn opptar henne noe særlig skal være usagt, den har ikke rekkevidde til å nå New York. Den 11 september 2001 fikk hun likevel, som andre new-yorkere en påminnelse om hvor lange skygger i tid og rom den første muslimske terrorist, profeten Muhammed, kaster. Fra Arabias  ørken i det 7 århundre til New Yorks storbyjungel i det 21 når hans ondskap og forbannelser. Men det var neppe nytt for Yasmeen. Som frafallen muslim kommer hun aldri helt ut av halvmånens blodstenkte skygge. Så lenge hun lever må hun se seg over skulderen om en muslimsk morderhånd er i ferd med å innhente henne, og fullbyrde den dødsdom over alle som faller fra som ble uttalt ev en maktsyk demon i menneskeskikkelse på den andre siden av jorden for ca halvannet milennium siden.

 

Men hun har tross alt vært heldig. Gift med en mann hun selv har valgt, og mor til en datter som er født ikke i halvmånenes mørke, men i under lønnebladet og stjernebanneret har hun nådd lenger, mye lenger, enn hva det store flertall av muslimske kvinner kan drømme om. Hun kunne antakelig ha nådd enda lenger, om så hadde ønsket. Ikke mindre enn tre av Europas tronarvinger har på ett eller annet tidspunkt vist interesse for henne, men hun takket nei. Hvorfor  skylder hun ingen noe regnskap for.

 

Selv om det er for sent nå kan man likevel på denne bakgrunn gjøre et lite tankeeksperiment: Yasmeen som Norges neste dronning. Det ville antakelig ha utløst en smule spetakkel. Noen ville ikke ha sett lenger enn til hudfarge og det faktum at hennes far er imam, og ansett det som den endelige islamisering av Norge. Men hvordan ville ”antirasistene” ha forholdt seg til en som fikk sin barndom og tidlige ungdom ødelagt av rasistisk og religiøs mobbing, men som i dag er islams svorne fiende og politisk står til høyre for det meste i norsk politikk ? De som drev skittentøyvask om Mette-Marit ville vel ha kastet seg over parfymereklamen, og hvordan hun egentlig kom til topps så fort i Milano og Paris, via agenter hvis rykte er så frynsete at det bare består av frynser. Ville de som reagerte mot skittentøyvasken rundt Mette-Marit ha forsvart Yasmeen, til tross for hva skandalepressen hadde kunnet grave frem fra årsskiftet 89/90 ? Disse spørsmålene vil man nok aldri få svar få. Det er kanskje best slik, for som det står i en av gjestebøkene til en internet side om henne:

 

She does not have to marry a prince to get a crown,

She already has  one, of her own.

 

Det har hun. Frihetens krone. Frihet fra islam.

 

Men for Yasmeen er det en ting som er enda større enn hennes egen frihetskrone, det er at hun kunne gi sin datter, lille Maya, en slik kone i  fødselsgave. Yasmeen sin egen har kostet om ikke blod og tårer så i hvert fall tårer. Hennes mor fratok henne denne da hun valgte å gifte seg med en muslim og det kostet Yasmeen mye vondt å vinne den tilbake for seg selv og sin egen datter, og det kan fortsatt koste henne livet. I øynene til hundrevis av millioner mennesker er hun skyldig til å piskes, til å steines til å dø, det er konsekvensen av at tyskfødte Linda giftet seg med en muslim, og det var vel og merke en liberal muslim.

 

På en måte er han offer for islam han også, selv om det kanskje ikke så lett å få øye på som for Yasmeen. Hvilket dilemma må det ikke ha vært for ham da Yasmeen valgte å gå sin egen vei. Hans plikt var å banke henne til lydighet, og om nødvendig drepe henne. Men hun var hans førstefødte, født på nasjonaldagen til det landet han som liten gutt fant trygghet i, hun var hans øyesten – han KLARTE det bare ikke. Og hvilke EKSTRA kvaler må ikke hans muslimske tro ha påført ham i de årene Yasmeen fartet verden rundt i et miljø som er beryktet for narkotika, for sexpress og for kynisk utnyttelse av unge kvinner.  Sofistikert giftige bemerkninger om islam fra Yasmeen i offentlige intervjuer gjorde sikkert ikke saken bedre sett fra hans side. For hans egen sjelefreds skyld får man håpe han aldri leser bøker som : ”Model – The Ugly Buisiness of Beautiful Women” eller : ”Shut Up and Smile – Supermodels: The Dark Side”.

 

Også moren hadde nok sine bekymringer, men som ikke-muslim og med godt kjennskap til sin datter hadde hun nok mye større tillit til at hun kunne ta vare på seg selv i den nådeløse jungelen som moteindustrien er. Kanskje var det derfor hun ble så skuffet, fortvilet og rasende over parfymereklamen. Men til tross for parfymereklamen, og til tross for at hennes mor gjennom ekteskapet med en muslim fratok henne rettigheter som det kostet henne mye å vinne tilbake har Yasmeen og moren alltid hatt et godt forhold.

 

Til slutt kan det være verdt å trekke noen paralleller til en annen muslimsk jente som valgte samme yrke som Yasmeen, ca 10 år tidligere, nemlig somaliske Iman, i dag gift med Dawid Bowie. Hun regner seg som såkalt ”moderne muslim” og sier hun ”ber Allah om tilgivelse hvis hun har syndet”. Hun har ikke skjønt mye av islam. Det eneste hun og Yasmeen har felles er at bare det de har gjort FORAN kamera er nok til å gjøre den skyldige til å dø og å brenne i det muslimske helvete til evig tid. Det Iman ikke skjønner i en alder av 40 år skjønte Yasmeen da hun var 16. Bruddet med islam måtte være TOTALT.

 

Historien om Yasmeen Ghauri er full av symbolikk om konflikten mellom islam og sivilisasjon, den er på en og samme tid vaksine både mot islam og mot rasisme, i ordets egentlige betydning. Yasmeen er blitt mobbet for sin hudfarge, hun har lidd FOR islam, og hun har lidd UNDER islam. Det er en historie som det tar tid å bli ferdig med, den gir stadig nytt stoff  ettertanke. Ett eksempel på det er et nylig oppslag i Nettavisen:

 

Familie brent til døde

Nettavisen 01. mar 10:25

Først trakk gjerningsmennene ståltråd rundt vinduene på bilen for å hindre at familien rømte. Så tente de på. Volden mellom ekstreme hinduer og ekstreme muslimer fortsetter i India. Fredag ble en muslimsk familie på åtte drept da bilen deres ble påtent.

 

Yasmeens far kunne ha endt sine dager som liten gutt under slike omstendigheter i urolighetene i Punjab i 1947. Hvilket tap ville ikke det ha vært for kampen mot islam. Ett annet eksempel er  to utsagn fra mennesker som begge kjenner Yasmeen  godt. Den ene er sjefen for modellstallen hos den franske designeren Yves St Laurent, en garvet veteran i motebransjen. Hun har uttalt at Yasmeen er den mest velskapte modell hun noen gang har jobbet med. Nå skal man kanskje ikke legge så veldig stor vekt på det, i den bransjen sitter komplimenter og superlativer løst. Men legg så til hva hennes kanadiske agent gjennom hele karrieren sier:

 

”If you compare her beauty to her brains, she is an ugly girl ! “

 

Da blir det SKREMMENDE. Må man være SÅ ressurssterk for å frigjøre seg fra den forferdelige forbannelsen det er å være født under islam ?

 

*  *  *

 

(1)   To datoer omtales fra tid til annen som Pakistans nasjonaldag, nemlig 14 august og 23 mars. 14 august markerer selvstendigheten fra Storbritannia i 1947, mens 23 mars er den såkalte Republic Day. (Tilbake)

 

Nettsteder om Yasmeen

Poetry in Motion

Beautiful Women of the World

Captain StarBuck

Fausto Baldi

 

Kilder:

Farhan Memon: ”Modell Outcast”. NOW Magazine, Toronto (Artikkel)

Fennell, T: “ From rebel to runway”, Vol. 104, Maclean's, 12-09-1991.(Artikkel)

“Cosmo Cover Girl” Cosmopolitian no 10, Oktober 1992

James Conway : “QUEEN YASMEEN”,  SuperModel Issue 5. August/Sept 1994(Artikkel)

Michael Gross: “Model – The Ugly Business of Beautiful Women” (Bok)

Ian Halperin : “Shut Up and Smile – Supermodels: The Dark Side” (Bok)

“Yasmeen Speaks for Herself”. New Zealand Fashion Quarterly, Spring 1997

“Model : Yasmeen Ghauri, E ! Special“ TV-program sendt i USA 4 mai 1997 (For klipp klikk her, video 3.3 MB)

 

Tilbake til hovedside om Canada

 

Sist oppdatert: 25. desember 2006

 

Tilbake til muslimske forbrytelser verden rundt

 

Hjem

Hva er nytt

Islam i Norge

Tema

Spesial

Video

Anti-islamsk kalender

Nedlasting

Humor

 

AntiJihad Norge

e-mail:  ajnorge@hotmail.com